LL-89: Tale til konfirmantene på Sunndalsøra

En liten ekstraepisode av podkasten. Her kommer talen jeg holdt for konfirmantene på Humanistisk konfirmasjon på Sunndalsøra. På tirsdag kommer det et vanlig intervju igjen.

Lenke til episoden på Soundcloud
Lenke til episoden på iTunes
Lenke til episoden på Spotify

Interessante lenker relatert til episoden:

Humanistisk konfirmasjon hos Human-Etisk Forbund

Konfirmasjonstalen på Voss i 2017

Talen:

Kjære konfirmanter – kjære foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, og naboen borte i gata. Gratulerer med dagen!

Som konfirmasjonstaler er jeg programforpliktet til å annonsere at dere konfirmantene nå er blitt voksne. Dere ville i hvert fall blitt regnet for å være det i gamle dager – det vil si før 1980-tallet en gang. Fra 1736 til 1912 var det bli konfirmert en nødvendighet for å være voksen. For å bli gift, vitne i retten eller tas ut til militærtjeneste. Å ikke konfirmere seg kunne resultere i tukthus eller gapestokk. Dette endret seg heldigvis i 1912, og fra og med 1951 var det mulig å konfirmere seg borgerlig. Jeg kan tenke meg at dere konfirmantene er glade for at dere ikke er voksne helt enda – i vårt samfunn.

Det er likevel verdt å markere og feire denne dagen;

• Feire at ungdomstiden nå virkelig har begynt.
• Markere at dere ungdommene har tatt et aktivt valg om å følge Human-Etisk Forbunds konfirmasjonskurs.
• Markere at dere har gjennomført et kurs i livssyn, etikk, kritisk tenkning og menneskerettigheter, og forhåpentligvis reflektert mye rundt spørsmål knyttet til dette.
• Feire at ungdommen er de som om noen år skal ta over verden – med de forbedringer det gir mulighet for. Så vanskelig som verden er, er dere kanskje glade for å kunne drøye litt med den oppgaven.

Egentlig tror jeg at foreldrene er litt misunnelige på konfirmantene som sitter her i dag. Dere konfirmantene har fått deltatt på et interessant kurs om en rekke tema som ikke har klare og konkrete svar. Med gode muligheter for undring og refleksjon. Det har vært en rekke kurskvelder hvor dere har fått lære om blant annet humanisme, kritisk tenkning, etikk, og menneskerettigheter. Kurset har mål om å fremme selvstendig tenkning og etisk handling gjennom å styrke evnen og viljen til refleksjon, til å stille kritiske spørsmål, og ønsket om å ta ansvar, for seg selv og for andre. For som den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Corliss Lamont sa «Humanism involves far more than the negation of supernaturalism. It requires an affirmative philosophy. Translated into a life devoted to one´s own improvement and the service of all mankind”.

Det har blitt sagt at alt som eksisterer før jeg ble født er naturlig og uforanderlig, alt som ble oppfunnet frem til jeg ble 30 er fantastisk, progressivt, og moderne, men alt som blir oppfunnet etter dette er unaturlig, negativt og uønsket. Vi mennesker er vanedyr, ting skal helst ikke forandres for mye. Derfor er det nødvendig at vi voksne ønsker å lytte til dere som er unge, og vi bør lytte. Vi voksne, lærere, foreldre, politikere, og alle andre, trenger at dere unge løfter stemmene deres og bidrar til å forandre verden. Vi trenger at dere løfter stemmene deres for å holde oss voksne i tømmene – slik at vi ikke ødelegger for mye av arvesølvet før dere skal overta det. For som Malala Yousafzai sier: «If you don´t focus on the future generation, it means you are destroying your country”.

Dette er med på å gjøre temaene som gjennomgås som en del av den humanistiske konfirmasjonen så viktige, for alle. I en usikker verden, preget av større ulikhet og mer usikker tilgang på riktig og sann informasjon er det viktig at vi har lært å stille kritiske spørsmål og blitt vant til å reflektere. I en verden preget av mer politisk usikkerhet og trusler mot det liberale demokratiet er det desto viktigere at ungdommen vet at de må engasjere seg, ta ansvar, og at de er tydelige på hva slags verden de ønsker seg for fremtiden. I en verden preget av stor ulikhet er det desto viktigere at vi lærer å bry oss – om hverandre i bygden, om hverandre her i landet, i verdensdelen, og i verden. I en verden hvor mange lever i skam og i skjul er det desto viktigere med åpenhet, toleranse, og hjertevarme.

I salen her sitter det mange besteforeldre, og muligens også noen oldeforeldre, men det er vanskelig for meg å vite. Verden har forandret seg mye siden de ble født og siden foreldrene deres ble født. Kanskje var de selv med på å forandre verden. Til å gjøre den til et mer aksepterende sted å leve for hun som «havnet i uløkka», han som var forelsket i bestekameraten sin, eller for hun som egentlig hadde lyst til å bli ingeniør, selv om alle sa at det bare var for gutta. Vi må ta denne arven videre – jobbe for at det skal bli lettere å være en del av fellesskapet også for alle de som i dag skiller seg ut, eller som blir plassert utenfor fellesskapet. Dette arbeidet er ikke ferdig. Vi vet at det i dag fremdeles er en del som ikke er en del av et fellesskap. Sammen må vi ta ansvaret for at alle kan føle seg som en del av et felleskap. Blant venner, i idrettslag, på fritidsklubber, i en klasse, eller i speideren.

Rosa Parks fortalte oss at “Each person must live their life as model for others”. Det er det krevende med å være i live, enten vi går gjennom livet med få mennesker rundt oss eller store menneskemengder. Enten vi lever primært sett som en del av en familie, på en arbeidsplass, eller i en forening. Eller som en del av flere eller alle disse gruppene. Vi må uansett ta ansvar for at verden blir et best mulig sted å leve for oss selv og for våre medmennesker.

Dette kan kreve at vi klarer å være prinsippfaste – at vi setter menneskets verd som vårt skjold mot urettferdighet. At vi som borgere i en nasjon, og som en del av en stor verden, krever likebehandling, likeverd, og likestilling, på tvers av alt det som skiller oss fra hverandre. Derfor er menneskerettighetene viktige. Derfor må vi ta dem alvorlig og vi må hente dem frem før vi bestemmer oss for hvilke standpunkt vi skal være enig med i politiske spørsmål. Det kan av og til bety at vi må ta valg som kanskje ikke er de letteste valgene å ta – nettopp for å beskytte enkeltmenneskers menneskerettigheter.

Det er nok av problemer å ta av, men når jeg ser dagens unge så kjenner på en stor og ukuelig optimisme for fremtiden. Jeg tror at dere som nå er unge kan gjøre mye for å forbedre det som i dag kan oppleves skummelt og farlig. Når Platon var bekymret for hva de unge kunne finne på og deres mangel på dannelse og utdanning, så er jeg av en helt annen oppfatning. Jeg tror at dere unge egentlig er alt for ordentlige, alt for gjennomtenkte og stort sett alt for fornuftige. Dette kan bli redningen for oss alle, i hvert fall om vi ser litt inn i fremtiden, til når dere skal styre Norge og verden. Utfordringene er mange, for voksen-generasjonene etterlater seg et samfunn som trenger nye svar på nye spørsmål, nye løsninger på gamle problemstillinger, og løsninger på både konflikter og urettferdigheter.

Jeg har tidligere understreket behovet for å bry seg om hverandre, enten det er i familien, i nabolaget, i Norge, eller i verden. Ulikhet og utenforskap skaper vold, det skaper radikalisering, og det skaper farlige situasjoner. Et afrikansk ordspråk sier at ”If a child is not initiated into the village, it will burn it down just to feel its warmth”. Inkludering, omsorg, og empati er med andre ord ikke bare viktig for å sørge for at vi alle har det bedre, at færre blir mobbet, og at færre føler seg ensomme. Det handler også om vår alles trygghet.

Så når vi går ut herfra i dag, enten du er konfirmant, forelder, besteforelder, søster, bror, venn eller nabo, så håper jeg at du, som meg, kan ta med deg en følelse av ansvar. Ansvar for at verdenen vi etterlater oss skal være bedre enn verdenen vi gikk inn i. Både for enkeltmenneskene, for dyrene, for naturen, og for oss selv. Det er bare gjennom at vi selv tar ansvar at noe kan skje – og når jeg ser ungdommen i dag blir jeg optimistisk på fremtidens vegne.

Så kjære konfirmanter, gratulerer med dagen!