LL-29: Tale til konfirmantene på Voss

En liten ekstraepisode av podkasten. Her kommer talen jeg holdt for konfirmantene på Humanistisk konfirmasjon på Voss. På tirsdag kommer det et vanlig intervju igjen.

Lenke til episoden på Soundcloud
Lenke til episoden på iTunes
Lenke til episoden på Spotify

Interessante lenker relatert til episoden:

Humanistisk konfirmasjon hos Human-Etisk Forbund

Talen:

Kjære konfirmanter – kjære foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, og naboen borte i gata. Gratulerer med dagen!

For meg som konfirmasjonsleder er seremonidagen alltid en dag jeg har blandede følelser knyttet til. Det er slutt på konfirmasjonskurset og mange av de ser jeg nok ikke igjen. Samtidig er det en festdag – en dag hvor vi markerer at dere konfirmantene har tatt et skritt nærmere voksentiden. I gamle dager ville dere nå vært regnet som voksne, men det er nok både foreldre, lærere, besteforeldre og søsken glade for at vi har gått bort i fra i vårt samfunn.

Det er likevel verdt å markere denne dagen;
• Markere at ungdomstiden nå virkelig har begynt.
• Markere at dere ungdommene har tatt et aktivt valg om å følge Human-Etisk Forbunds konfirmasjonskurs.
• Markere at dere har gjennomført et kurs i livssyn, etikk, kritisk tenkning og menneskerettigheter, og forhåpentligvis reflektert mye rundt spørsmål knyttet til dette.
• Markere at ungdommen er de som om noen år skal ta over verden – med de forbedringer det gir mulighet for. Så vanskelig som verden er, er dere kanskje glade for å kunne drøye litt med den oppgaven.

Som konfirmanter har dere deltatt på en rekke kurskvelder hvor dere har gjennomgått mange forskjellige temaer. Dere har fått lære om blant annet humanisme, kritisk tenkning og etikk. Kurset har mål om å fremme selvstendig tenkning og etisk handling gjennom å styrke evnen og viljen til refleksjon, til å stille kritiske spørsmål, og ønsket om å ta ansvar, for seg selv og for andre. Jeg er helt sikker på at dere foreldre gleder dere til enda flere kritiske spørsmål og enda mer diskusjon rundt hva som må gjøres, hvordan og hvorfor. Men dere foreldre i salen, spøk til side, denne kveruleringen, debatteringen, og argumenteringen hjemme er utrolig viktig. Det er nettopp hjemme at barna, konfirmantene, de unge, skal få muligheten til å øve seg – øve seg opp til å bli selvstendige reflekterende mennesker med gjennomtenkte argumenter. Det er der de får ballasten som de vil sette pris på senere i livet, og blir mennesker som evner å bruke disse argumentene til å fremme sin sak, sitt synspunkt eller for å fremme sin vilje. Jeg glemmer ikke mine barns trassalder, og det gjør nok ikke dere heller, men heller enn å kalle det en trassalder – kanskje vi skal lytte til Jesper Juul, og kalle det Selvstendighetsalder isteden. Den inntreffer flere ganger gjennom oppveksten, men den siste begynner nå. Det er nå våre barn for alvor skal løsrive seg fra oss foreldrene – i sitt eget tempo, på sin egen måte og med ulik varighet, men det er nå i tenårene det for alvor begynner.

Jeg kan ikke tenke meg temaer som er viktigere å gå gjennom med dagens ungdom enn hovedtemaene for Humanistisk konfirmasjon. I en verden preget av mer usikker medietilgang, eller kanskje rettere usikker informasjonskvalitet, er det lite som er viktigere enn evnen til å kunne stille kritiske spørsmål til informasjonen man får servert. I en verden preget av mer politisk usikkerhet og trusler mot det liberale demokratiet er det desto viktigere at ungdommen engasjerer seg, tar ansvar, og er tydelige på hva slags verden de ønsker for fremtiden. I en verden preget av stor ulikhet er det desto viktigere at vi lærer å bry oss – om hverandre i bygden, om hverandre her i landet, i verdensdelen, og i verden. I en verden hvor mange lever i skam og i skjul er det desto viktigere med åpenhet, toleranse, og hjertevarme.

Når vi allikevel er inne på skam, hva er vel mer naturlig å trekke inn enn nettopp SKAM. TV-serien har eksemplifisert hvordan ungdommer kan ta opp alvorlige og viktige temaer. De har attpåtil vist at ungdommer kan ta opp disse temaene på måter som får hele verden til å lytte. Vi voksne ønsker å lytte, og vi bør lytte. Vi voksne trenger at dere unge løfter stemmene deres og bidrar til å forandre verden. Vi trenger at dere løfter stemmene deres for å holde oss voksne i tømmene – slik at vi ikke ødelegger for mye av arvesølvet før dere skal overta det. Vi mennesker er vanedyr, ting skal helst ikke forandres for mye. Det har blitt sagt at alt som eksisterer før jeg ble født er naturlig og uforanderlig, alt som blir oppfunnet frem til jeg ble 30 er fantastisk, progressivt, og moderne, men alt som blir oppfunnet etter dette er unaturlig, negativt og uønsket.

Nettopp derfor trenger vi voksne at dere unge løfter stemmene deres. Enten det skjer i diskusjoner hjemme, i sosiale medier, i politiske partier og ungdomspartier, i avisene, i skolen, eller overalt ellers. Vi trenger å høre hva som kan gjøres annerledes, løst annerledes, eller prioritert annerledes. Nettopp fordi vi kan være blinde for våre egne vaner, rutiner og inngrodde overbevisninger, som kanskje ikke lenger stemmer. Dette kan være skummelt, det kan være utrolig skummelt, men desto viktigere at du gjør det. For å sitere skuespiller Emma Watson; ”If not me, who? If not now, when?”. For som hun sier, om du ikke ytrer deg om det du mener er viktig, hvem andre skal gjøre det? Vi kan dessverre ikke forvente at andre mennesker skal bry seg om våre hjertesaker, uansett hvor viktig vi føler at disse sakene er – til det er det alt for mange viktige saker i verden. Hvis ikke du agerer når du får muligheten, når skal du ellers gjøre det? Ingenting skjer før vi som bryr oss om temaet gjør noe for det. Du tenker kanskje at det ikke spiller noen rolle hva du gjør eller ønsker, men historien har vist oss at enkeltmenneskers beslutninger har stor betydning. Hvis alle tenker at jeg alene kan ikke gjøre noe så skjer det i hvert fall ingenting. Derfor er det viktig å legge seg Dr. Seuss ord på minnet: “Unless someone like you cares a whole awful lot, nothing is going to get better. It’s not.”.

Derfor er jeg optimist for fremtiden. Ikke fordi jeg ikke ser at det er problemer nå, men fordi jeg tror at dere unge kan gjøre noe for å forbedre det som i dag kan oppleves skummelt. For stikk motsatt av Platon så tror jeg at dere unge egentlig er alt for ordentlige, alt for gjennomtenkte og stort sett alt for fornuftige. Dette kan likevel bli redningen for oss alle, i hvert fall om vi ser litt inn i fremtiden, til når dere skal styre Norge og verden. Utfordringene er mange, for voksen-generasjonen, både den nåværende og de foregående, etterlater seg et samfunn, både det nære og det store verdenssamfunnet, som trenger svar på nye spørsmål, nye løsninger på gamle problemstillinger, konflikter og urettferdigheter.

Et obligatorisk spørsmål melder seg i denne sammenhengen. Enten du skal styre et land, være en god venn eller kjæreste, eller du skal utøve et yrke – hvordan vet du at du gjør det riktige? Hvordan vet du at handlingen du skal utføre er den moralsk riktige handlingen? I noen varianter av religiøs tro formidles dette i klartekst eller gjennom at det finnes en slags evig dommer. I andre, både religiøse og sekulære, livssyn er dette noe som må vurderes fra tilfelle til tilfelle. I løpet av konfirmasjonskurset så har dere konfirmantene lært om det humanistiske livssynet –  et livssyn som er uten en tro på et etterliv, uten religiøse forestillinger, og som er uten en dommer til å vurdere om handlingene vi mennesker gjør er gode eller dårlige. I Kurt Vonneguts ord: ”I am a humanist, which means, in part, that I have tried to behave decently without any expectation of reward or punishment after I´m dead”. Livssynshumanismen krever av oss menneskene at vi selv må vurdere om handlingene våre er de riktige å utføre. Om vi selv kan stå inne for handlingene som selvstendige og ansvarlige mennesker, kanskje ut i fra en vurdering om vi ville likt at andre behandlet oss på lignende måte. Det krever med andre ord mye av vår empati, medmenneskelighet og kritiske vurderingsevne å være humanist. Det håper jeg dere konfirmantene har lært noe om i løpet av kurstiden. Uavhengig av om dere selv er humanister eller ikke.

Jeg har tidligere understreket behovet for å bry seg om hverandre, enten det er familien, naboen, noen andre i Norge, eller i verden vi skal bry oss om. Ulikhet og utenforskap skaper vold, skaper radikalisering, og det skaper farlige situasjoner. Et afrikansk ordspråk sier at ”If a child is not initiated into the village, it will burn it down just to feel its warmth”. Inkludering, omsorg, og empati er med andre ord ikke bare viktig for å sørge for at vi alle har det bedre, at færre blir mobbet, og at færre føler seg ensomme. Det handler også om vår alles trygghet.

Så når vi går ut herfra i dag, enten du er konfirmant, forelder, besteforelder, søster, bror, venn eller nabo, så håper jeg at du, som meg, kan ta med deg en følelse av ansvar. Ansvar for at verdenen vi etterlater oss skal være bedre enn verdenen vi gikk inn i. Både for enkeltmenneskene, for dyrene, for naturen, og for oss selv. Det er bare gjennom at vi selv tar ansvar at noe kan skje – og når jeg ser ungdommen i dag blir jeg optimistisk på fremtidens vegne.

Så kjære konfirmanter, gratulerer med dagen!