LL-94: Tale til konfirmantene på Røros

En liten ekstraepisode av podkasten. Her kommer talen jeg holdt for konfirmantene på Humanistisk konfirmasjon på Røros. På tirsdag kommer det et vanlig intervju igjen.

Lenke til episoden på Soundcloud
Lenke til episoden på iTunes


Interessante lenker relatert til episoden:

Humanistisk konfirmasjon hos Human-Etisk Forbund

Konfirmasjonstalen på Voss i 2017

Konfirmasjonstalen på Sunndalsøra i 2018

Talen:

Kjære konfirmanter – kjære foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, og naboen borte i gata. Gratulerer med dagen! 

Som konfirmasjonstaler er jeg programforpliktet til å annonsere at dere konfirmantene nå er blitt voksne. Dere ville i hvert fall blitt regnet for å være det i gamle dager – det vil si før 1980-tallet en gang. Fra 1736 til 1912 var det bli konfirmert en lovpålagt nødvendighet for å være voksen. For å bli gift, vitne i retten eller tas ut til militærtjeneste. Å ikke konfirmere seg kunne resultere i fengsel eller gapestokk. Dette endret seg heldigvis i 1912, og fra og med 1951 var det mulig å konfirmere seg borgerlig. Jeg kan tenke meg at dere konfirmantene er glade for at dere ikke er voksne helt enda – i vårt samfunn.  

Det er likevel verdt å markere og feire denne dagen; 

  • Feire at ungdomstiden nå virkelig har begynt.  
  • Markere at dere ungdommene har tatt et aktivt valg om å følge Human-Etisk Forbunds konfirmasjonskurs. 
  • Markere at dere har gjennomført et kurs i livssyn, etikk, kritisk tenkning og menneskerettigheter, og forhåpentligvis reflektert mye rundt spørsmål knyttet til dette.  
  • Feire at ungdommen er de som om noen år skal ta over verden – med de forbedringer det gir mulighet for. Så vanskelig som verden er, er dere kanskje glade for å kunne drøye litt med den oppgaven.

Egentlig tror jeg at foreldrene er litt misunnelige på konfirmantene som sitter her i dag. Dere konfirmantene har fått deltatt på et interessant kurs om en rekke tema som ikke har klare og konkrete svar. Med gode muligheter for undring og refleksjon. Det har vært en rekke kurskvelder hvor dere har fått lære om blant annet humanisme, kritisk tenkning, etikk, og menneskerettigheter. Kurset har mål om å fremme selvstendig tenkning og etisk handling gjennom å styrke evnen og viljen til refleksjon, til å stille kritiske spørsmål, og ønsket om å ta ansvar, for seg selv og for andre.  

Hvorfor det? Hvordan da? Hvorfor meg? Jeg er helt sikker på at dere foreldre gleder dere til enda flere kritiske spørsmål og enda mer diskusjon rundt hva som må gjøres, hvordan og hvorfor. Jeg har i hvert fall merket disse spørsmålene komme fra mine egne barn, selv om de enda ikke er i konfirmasjonsalder. Til dere foreldre i salen, spøk til side, denne kveruleringen, debatteringen, og argumenteringen hjemme er utrolig viktig. Det er en viktig del av de unges utdannelse. Det er nettopp hjemme at barna, konfirmantene, de unge, skal få muligheten til å øve seg – øve seg opp til å bli selvstendige reflekterende mennesker med gjennomtenkte argumenter. Det er gjennom denne øvingen at de får finpusset på argumentene sine, får lært hvordan de fremmer en sak, eller får gjennom sin vilje med saklige argumenter. Konfirmasjonskurset kan bidra med noe øving og skolen kan bidra med noe øving. Det er likevel i tryggheten hjemme de virkelig kan teste ut hvor langt de kan gå, og hvordan de skal gjøre det. Her skal de lære å håndtere motstanden dere foreldre gir på en god måte, slik at de senere i livet, i møtet med andre i samfunnet de ikke deler meningene og holdningene til, kan stå i motstanden på en god måte. Jeg glemmer ikke mine barns trassalder, og det gjør nok ikke dere heller, men heller enn å kalle det en trassalder – kanskje vi skal lytte til Jesper Juul, og kalle det Selvstendighetsalder isteden. Den inntreffer flere ganger gjennom oppveksten, men den siste begynner nå. Tenåringene skal nå for alvor løsrive seg fra oss foreldre. De gjør det i sitt eget tempo, på sin egen måte og med ulik varighet, men det er nå det for alvor begynner.  

Dette er viktig, for vi som samfunn og vi som voksne trenger at den oppvoksende generasjonen tar ansvar. Vi voksne trenger at dere unge løfter stemmene deres. Enten det skjer i diskusjoner hjemme, i sosiale medier, i politiske partier og ungdomspartier, i avisene, i skolen, eller overalt ellers. Dette kan være skummelt, det kan være utrolig skummelt, men desto viktigere at du gjør det. For å sitere skuespiller Emma Watson, hun som spilte Hermine I Harry Potter; ”If not me, who? If not now, when?”. For som hun sier, om du ikke ytrer deg om det du mener er viktig, hvem andre skal gjøre det? Vi kan dessverre ikke forvente at andre mennesker skal bry seg om våre hjertesaker, uansett hvor viktig vi føler at disse sakene er – til det er det alt for mange viktige saker i verden. Hvis ikke du agerer når du får muligheten, når skal du ellers gjøre det? Ingenting skjer før vi som bryr oss om temaet gjør noe for det. Du tenker kanskje at det ikke spiller noen rolle hva du gjør eller ønsker, men historien har vist oss at enkeltmenneskers beslutninger har stor betydning. Hvis alle tenker at jeg alene kan ikke gjøre noe så skjer det i hvert fall ingenting. Derfor er det viktig å legge seg Dr. Seuss ord på minnet: «Unless someone like you cares a whole awful lot, nothing is going to get better. It’s not.«.  

Kanskje sitter Norges neste statsminister på scenen eller kanskje i salen. Kanskje har vi en fremtidig partileder, næringslivstopp eller statsråd i salen. Eller muligens en lærer, sykepleier, kjæreste, eller onkel. Uansett blir spørsmålet det samme, enten du skal styre et land, være en god venn eller kjæreste, eller du skal utøve et yrke – hvordan vet du at du gjør det riktige? Hvordan vet du at handlingen du skal utføre er den riktige handlingen? I noen varianter av religiøs tro formidles hva som forventes av oss mennesker i klartekst eller i forventningen om en slags evig dommer. I andre livssyn, både religiøse og sekulære, må handlingene vurderes fra tilfelle til tilfelle. I løpet av konfirmasjonskurset har dere konfirmantene lært om det humanistiske livssynet – som er et livssyn uten tro på et etterliv, uten religiøse forestillinger, og som er uten en dommer til å vurdere om handlingene vi mennesker gjør er gode eller dårlige. I Kurt Vonneguts ord: ”I am a humanist, which means, in part, that I have tried to behave decently without any expectation of reward or punishment after I´m dead”. Livssynshumanismen krever av oss menneskene at vi selv må vurdere om handlingene våre er de riktige å utføre. Om vi selv kan stå inne for handlingene som selvstendige og ansvarlige mennesker, kanskje ut i fra en vurdering om vi ville likt at andre behandlet oss på lignende måte. Det er krevende å være humanist. Det krever mye av empati, medmenneskelighet og kritiske vurderingsevne. Det håper jeg dere konfirmantene har lært noe om i løpet av kurstiden. Uavhengig av om dere selv er humanister eller ikke. 

Ulike roller genererer ulikt ansvar. Jeg har tidligere understreket behovet for å bry seg om hverandre, enten relasjonen er i familien, i nabolaget, i Norge, eller i verden. Det er et felles ansvar å se hverandre, slik at alle har en mulighet til å føle på et fellesskap. Ulikhet og utenforskap skaper vold, det skaper radikalisering, og det skaper farlige situasjoner. Et afrikansk ordspråk sier at ”If a child is not initiated into the village, it will burn it down just to feel its warmth”. Inkludering, omsorg, og empati er med andre ord ikke bare viktig for å sørge for at vi alle har det bedre, at færre blir mobbet, og at færre føler seg ensomme. Det handler også om vår alles trygghet. Gjennom å skape inkluderende fellesskap lokalt – på skoler, på fritidsklubber, i idrettslag, blant venner, eller i en ungdomsorganisasjon, så skaper vi trygghet for fremtiden. For oss selv, for dem vi inkluderer og for samfunnet rundt. Hver og en av oss har et ansvar for denne inkluderingen.  

Så når vi går ut herfra i dag, enten du er konfirmant, forelder, besteforelder, søster, bror, venn eller nabo, så håper jeg at du, som meg, kan ta med deg en følelse av ansvar. Ansvar for at verdenen vi etterlater oss skal være bedre enn verdenen vi gikk inn i. Både for enkeltmenneskene, for dyrene, for naturen, og for oss selv. Det er bare gjennom at vi selv tar ansvar at noe kan skje – og når jeg ser ungdommen i dag blir jeg optimistisk på fremtidens vegne. 

Så kjære konfirmanter, gratulerer med dagen! 

Liked it? Take a second to support Lektor Lomsdalen on Patreon!

Christian Lomsdalen er lektor, småbarnsfar og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist, og nå også podkaster.

Author Socials Følg meg på sosiale media

What do you think?

Note: Your email address will not be published

You may use these HTML tags and attributes:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>